Resonance: A Plague Tale Legacy | Asobo Studio | Lanseringsdato: 27. aug. 2026

Fortapt dypt inne i en eldgammel minoisk sisterne, virker Sophia nesten like nervøs som jeg føler meg.

Ekko av gurglelyder gjør den allerede bisarre settingen enda mer surrealistisk mens jeg leder utforskeren gjennom den støvfylte hulen.

Det tydelige ubehaget hennes gjør hele opplevelsen mer urovekkende. Frem til nå har Sophia vist sin fryktløshet, sin list og sine ferdigheter med sverd og dolk, og nedkjempet fiender med pareringer, støt, kontringer og et og annet veltimet kastegrep med entrehaken. Hun har unngått dødelige feller, funnet artefakter og løst komplekse gåter. Alt uten å gå glipp av noe.

Men nå, mens hun snor seg gjennom disse kollapsede hulene under et kompleks av forlengst ubrukte minoiske utfordringer, virker Sophia usikker på hva det neste blir.

Resonance: A Plague Tale Legacy utspiller seg rundt 15 år før hendelsene i A Plague Tale: Requiem, som først introduserte Sophia.

I denne forløperen er den unge plyndreren på jakt etter svar på spørsmålene som plager henne: hennes tilknytning til Minotaurøya, hennes tidlige år i et kloster og hennes bånd til Macula.

Det er gjennom Macula, en eldgammel forbannelse, at Sophia kan glimte øyas gamle fortid gjennom øynene til Theseus og noen ganger reise tilbake til den minoiske æraen for å kjempe i prøvelsene.

Mens Sophia og venninnen Leni utforsker Minotaurøya, må de unngå å bli tatt av omstreifende fiender mens de navigerer en labyrint fylt med dødelige feller og listige gåter.

Resonance fungerer som forløper på to måter, den både fyller inn Sophias bakgrunnshistorie og hennes tilknytning til Macula, og utvider kampferdighetene hennes som en ung kjeltring.

For å flette Sofias fremtid inn i fortiden til dette spillet, ville utvikler Asobo Studio sikre at de ikke omskrev det som skjedde i A Plague Tale: Requiem, sa David Dedeine, medgrunnlegger og kreativ direktør for studioet.

«Samtidig var det fortsatt rom for bedre å forstå hvorfor en så tøff karakter som Sophia brydde seg så dypt om to hjemløse barn, og hvorfor hun var villig til å ta så stor risiko for å hjelpe dem», sa han. «Etter hvert som vi utforsket Sophias fortid og utviklet historien om Resonance, ble det stadig klarere at løftet hennes til Arnaud bare var en del av svaret. Det var noe mye dypere som drev handlingene hennes.»

I Requiem hjelper Sophia Amicia og Hugo, spillets søskenstjerner, med å unnslippe fare for å gjengjelde en tjeneste hun skylder Arnaud Malpart, som en gang sparte livet hennes da han fikk ordre om å ta det.

«Gjennom utviklingen [av Resonance] gikk vi regelmessig tilbake til Sophias scener i Requiem for å sørge for at alt var konsekvent», sa Dedeine. «Og noen ganger ble jeg overrasket over hvor naturlig Resonance virket å passe inn. Det føltes nesten som om Sophia allerede visste sin egen historie før vi gjorde det.»

Blant de viktigste endringene for Sophia er hennes hendige kampferdigheter, som lar henne parere, kontre og angripe, for deretter å utføre et nytt, ofte dødelig slag med dolken i den ledige hånden. Hun kan også kaste en entrehake mot en fiende og dra den mot seg.

Dedeine sa at Ghost of Tsushima og SIFU var de hyppigste referansene som ble brukt internt under redesignet av spillets kampsystem. Men han la til at Sophia – sammen med spillets historie og lengde – krevde at studioet måtte finne sin egen vei.

«Den opprinnelige tilnærmingen var veldig i tråd med filosofien vi hadde for mange funksjoner i Innocence og Requiem: hvordan skaper vi et kampsystem som føles så jordnært som mulig, som lar spillere holde seg knyttet til Sophia som person i stedet for å forvandle henne til en drapsmaskin, samtidig som hun fortsatt er en troverdig og talentfull kriger?», sa Dedeine.

Svaret var en figur som raskt kan bli drept hvis du ikke er forsiktig, men som også kan overleve ved å gjenopprette helse gjennom fiendedrap.

«Ideen om at Sophia kunne gå ned for telling etter bare noen få treff, var et nøkkelprinsipp fra begynnelsen, og det førte til slutt til vårt mantra: «hvert skudd teller»», sa Dedeine. «Men Sophia er også smart og utspekulert, så vi introduserte dolken som hennes signaturbevegelse, veiledet av et annet prinsipp vi ofte brukte internt: «et sverd holder deg i live, men dolken vinner kampen.»»

«Å finne den rette balansen mellom sårbarhet og mestring var utrolig utfordrende. Teamet jobbet ekstremt hardt, taklet den ene utfordringen etter den andre for å få det til, og vi er veldig stolte av sluttresultatet og hvor sømløs kampene blander seg med resten av opplevelsen.»

Resultatet er kamp som føles farefull, men likevel dypt tilfredsstillende når du tar deg av et rom med dolk, sverd, grep og spark. Og den sporadiske dødelige avslutningsmanøveren.

Selvfølgelig måtte utviklingsteamet ikke bare sørge for at Sophias historie passet sømløst med hennes tidligere ubeskrevne fortid. De måtte også sørge for at ingenting som skjer i Resonance endrer detaljene i Requiem.

Tilnærmingen var å kaste nytt lys over den senere tidslinjen, i stedet for å endre den.

«Sophies forhold til Macula spiller en rolle i historien, men vår intensjon var aldri å omskrive etablerte hendelser eller skape motsetninger», sa Dedeine. «I stedet ville vi utforske noen av de dypere motivasjonene bak handlingene hennes og tilby et annet perspektiv på en figur spillere trodde de allerede kjente. Samtidig var det veldig viktig for oss at Resonance er tilgjengelig som en frittstående opplevelse. Du trenger ingen forkunnskaper om A Plague Tale for å boltre deg i Sophies historie og fullt ut forstå reisen hennes.»

Resonance spilles som et mesterlig utformet actioneventyr, et som på noen måter minnet meg om spill som Tomb Raider og Uncharted.

«Vi ville definitivt pushe actiondelen i opplevelsen videre, med mer varierte omgivelser, lysere landskap og en sterkere følelse av skala og utforskning», sa Dedeine. «Slik sett er det lett å se hvorfor spillere kanskje tenker på spill som Tomb Raider eller Uncharted.»

«Men jeg tror også at Resonance har sin egen identitet.» The Plague Tale-universet har en spesiell tone, et sted mellom historisk realisme, fantasi og mørke. Den arven påvirker alt, fra historien og verdensbyggingen til måten vi tilnærmer oss karakterer og deres motivasjoner på.»

Å vandre på Minotaurøya, komplett med ruvende byggverk, smuldrende ruiner og kampene fra to ulike tidsepoker, gjør hvert øyeblikk av spillingen minneverdig og givende.

Historien er svært fengslende, og tilbyr en ny vri på fortellingen om Thesevs og Minotaurens skikkelse på en overraskende effektiv måte. 

Lengre ut i spillet blir det intenst, med en blanding av utrolig utfordrende bosser og spillmekanikker som er like nervepirrende som morsomme. 

Dette nyeste Plague Tale fortsetter også det storslåtte arbeidet til Olivier Deriviere, som komponerte de originale lydsporene til de to første spillene. Denne gangen komponerte og skrev Deriviere originale sanger som delvis ble fremført på gresk-kypriotisk dialekt av sangeren Vasiliki Anastasiou og Amalgamation Choir. 

For å skru opp stemningen litt mer, bruker lydsporet også den tyrkiske yayli mesopotamiske tamburen, arabiske rebab, greske bouzouki og carnyx, et gammelt keltisk krigsinstrument. Resultatet gir til tider gåsehud, men det er alltid følelsesladet og virkningsfullt.

Når alt klaffer, leverer Resonance en opplevelse som innhyller deg i en følelse av undring, og trekker deg med på en 15–20 timers reise som føles altfor kort når du er ferdig.